12. dag

Diktet og dikterens liv er adskilte, og alikevel...

bare diktet blir stående

11. dag

Det finnes ikke noe skikkelig dyp i det onde, ingen bunn. Jeg er er redd for å være redd. Jeg vil utforske godheten som om ondskapen har en sannhet. Grantrærne omringer huset, naturen er nok. Ondskap kjeder meg i sin ensformighet.

10. dag

Jeg kan ikke avslutte med døden. Den avslutter seg selv. Derfor dette levende.

9.dag

Hvilken ord skal nedtegnes i hvilken sammenheng. Jeg skriver på alt og ingenting. Og jeg ser at det vokser, som et tre spriker skriften til alle kanter, av og til ser jeg konturene av noe som kan gro, noe som kanskje kan bli til noe, men alltid dette kanskje.

Ved å skrive kommer jeg døden i forkjøpet. Jeg kan skrive meg selv død. Jeg kan skrive meg selv levende.

8. dag

Jeg blogger. Det er ute. Åpent. Og derfor lukket.

7.dag

Skiene synker, det er dyp snø, jeg burde holdt meg innendørs, tenker jeg. Jeg fryser. Det slutter ikke å snø. Snøen ligger tungt over taket, over gårdsplassen og de minste grantrærne. Jeg går inn i skogen. Den ene skituppen låser seg under snøen. Jeg blir stående. Skal jeg snu, til varmen, bøkene og kaffen som trakter, tenker jeg. Det er dype spor like ved. Skien løsner, jeg følger sporene. En grop kommer til syne, like under et tre. Nysnøen har ikke lagt seg i gropen. Elgen går like ved huset, tenker jeg og snur.